ORDTAK ER FAVORITTER

Som faste følgere og de som kjenner meg svært godt har ordtak lett for å komme fra min munn og også ut gjennom tastaturet. Noen av dem har ikke alltid vært like greie å skjønne gjennom alle år. Noen må liksom modnes og kanskje gjennom deg selv og dine egne erfaringer ligge gjennom år før de får sin mening fra å være meningsløs.

"Gammel og mett av dage" er et av de jeg ikke helt fikk forståelsen av i min ungdom. Kanskje heller ikke så rart, med livet og verden optimistisk liggende foran deg og et vel av år til fri benyttelse. Så skulle det etter hvert vise seg, livet var ikke riktig så rosenrødt som tankene ville ha det til, og heller ikke så uendelig langt. Egentlig er det vel fylt med enorme opplevelser og erfaringer på så uendelig kort tid. Tenker jeg.

Riktignok synes jeg ikke at jeg selv er så gammel og så mett at dette er en aktuell beskrivelse for meg selv, som en selvbiografi i super kortform. Men så mange år har jeg etter hvert fått med meg med ballast av både den ene og den andre karakteren at jeg godt kan skjønne meningen med ordtaket og at det i sin tid dukket opp. Ja til og med har livet vært så hardt med meg til tider at tanken har slått meg: "Den som bare har sluppet..."

Slik tror jeg nok mange kan ha det og ordtaket tror jeg en eller annen gang møter de aller fleste som har et "normalt" livsløp og får oppleve å få leve mange år. Da er det viktig at en har livet fylt med innhold som kan glede og engasjere slik at alt det flotte igjen overskygger det lille unntaket som kan gjøre livet tungt.

DET ENKLE ER OFTE DET BESTE

Jeg har tidligere vært inne på et av mine problemprodukter, egg. Dette kan det nå kanskje bli en løsning på. Tidligere når en skulle kjøpe egg, gjorde en det. Hønægg for å si det med Fosensk aksent. En gikk ganske enkelt på butikken og kjøpte egg. (Jeg kan også huske at vi gikk direkte på gården for samme oppgaven i min tidlige barndom. Den gangen var det en type egg å få, ja og så måseegg da. Men de plukket vi selv. Det var forresten den gangen måsen levde ved sjøen og ikke over alt slik som nå - også midt på høyfjellet.

Nå, derimot må en ta stilling til hvilke egg en skal kjøpe. Skal en ha frittgående hønseegg, eller var det egg fra frittgående høns? Eller frittgående kjøpmenn. Eller var det egg i frittgående eggkartonger? Økologiske egg eller høner som produserer økologiske egg. Du får store egg og medium egg - sekspakk, tolvpakk og den lure tipakk - som ser mye rimeligere ut. Slik kan en vel i det lange og brede utbrodere omtalte kjøp, til det kjedsommelige.

Nå ser jeg lyset i tunellen angående fremtidige eggekjøp. Det ser nå ut for at Rema får i gang sine egne høner som skal produsere de enkle "hønseegg" eller kanskje enda enklere, bare "egg". Tenk for en mye enklere verden vi får da om vi kan gå å handle egg, ganske enkelt og greit, "egg".

Slikt må det bli bråk av, selvfølgelig. Eggproduksjon går vel under kategorien bønder, resten skjønner vel de fleste av oss. Hvis jeg ikke da mistolker det hele, og hønene skal stå i butikken å legge eggene rett i posen, det hadde vel vært det enkleste og rimeligste. Så lurer jeg på hvilke høner de skal bruke, Hvite Italienere som nå eller en ny type som går i hvitt og blått? Remahøna. Det er godt det er mange problemer andre løser for oss forbrukere.

En skal ikke egge seg inn på bonden må vel lærdommen være...Tenker jeg...

MISUNNELSENS INDIVIDER

Faksimile adressa.no i dag

Jeg har vel vært inne på det tidligere her på bloggen, vi mennesker er noen ynkelige vesen. I stedet for å glede oss over at noen har det fint, tar vi frem misunnelsens sverd og bruker det gjerne. Ikke alle selvfølgelig og ikke alltid, men det bruker å være vesentlig lettere å finne enn svært mye annet. Som for eks en tisseplass om den er svært nødvendig midt i storbyen.

Nei da, jeg er ikke pessimistisk og negativ og vet at det rundt oss bruker å vrimle av folk med både gode hensikter og som er fri for misunnelse. Til og med jeg selv tror jeg lykkes ganske godt med å la dette sverdet ligge ubrukt. Makan til skrytepave, sier du! Mulig det, men jeg mener faktisk jeg har taklet menneskerollen ganske godt etter hvert. Det skulle nå forresten bare mangle også, ikke noen bragd det heller mener jeg. Egentlig er det jo svært så lett og de fleste av oss lærte det vel allerede gjennom Kardemommeloven allerede som små.

Som jeg tidligere har tatt opp her på bloggen skal det ofte ikke mye til for å være et medmenneske for andre i stedet for bare å være et menneske. Det er forskjell på det, vet vi. I alle fall om vi tenker oss litt om. Jeg ble glad da jeg så på adressa.no i dag at de ved et sykehjem i Trondheim hadde funnet at det var gratis å bry seg. Det går faktisk an ofte med et lite smil og et åpent øre å lytte til de eldre mens de tar med seg de tomme kaffekoppene, ikke bare mase om for lite penger. Det tror jeg, selv om det selvfølgelig også burde være en selvfølge at kvaliteten i eldreomsorgen skulle ha være svært mye bedre. Jeg må nok si at jeg synes det er i overmål å bruke overskriften: "Helseheltene i Trøndelag", bare fordi at en smiler og er blid og tar seg tid til å gjøre jobben. Akkurat der kunne adressa være litt mer beskjeden, eller hva mener du?

Innenfor helsevesenet er vel av de arbeidsplassene en må kreve litt mer enn det å være kvalifisert "teoretisk". Mange gjør en god jobb, men en merker snart om de er på riktig plass. Det har jeg gjennom flere år erfart. En må i tillegg til å være menneske med faglig kompetanse også makte å være medmenneske. Det lærer en ikke på noen skole, tror jeg.

GLEDE FOR ALLE

Barn har ofte glede av å tegne, det er ikke noe unntak for våre tre minste barnebarn. Hver gang vi ser dem hos oss, dras blanke ark og tilbehør frem og de flotteste produksjoner dukker opp til glede for fler enn dem selv.

Skulle ikke vi komme på det, varsler de selv om at papir mangler og tegnesaker og at det er tid for tegning. Lang tid brukes på denne delen av aktivitetene og følgelig et større antall kunst til husets galleri.

Jeg er ganske så nøye med at en del av det får sin fortjente plass og at det får henge en god stund. Det får bare våge seg om de største "Håkon elskere" besøkende av huset skjærer i øynene. For min del er dette kunst av høyeste klasse og balsam for sjel og øye. Da må en være fornøyd og glad for resultatet. Ikke sant?

Så har jeg også lært meg til å bruke tid på motivets forklaringer av kunstneren selv. Det har jeg mye nytte og glede av og jeg tror de unge kunstnerne også har godt av den tiden og oppmerksomheten. Forøvrig tror jeg de unge og for meg svært høyt satte barnebarna har fått og fortsatt får godt med oppmerksomhet og tilstedeværelse fra min side. Det velger jeg å tro at begge partene får glede og nytte av gjennom livet. Ikke bare i øyeblikket.

Ikke alle er like oppmerksom på den delen av livets gleder som å være tilstede også for andre. Jeg husker for noen år siden jeg satt
å pratet med en ungdom da det kom noe fra han som jeg har husket i ettertid og også forsøkt å fortsatt leve opp til: "Du er så til stede du Karl". Det er hyggelige ord å få høre for en som synes en forsøker så godt en kan, men ikke alltid synes en lykkes.

Dette tror jeg er mangelvare for mange i dag, noe som sikkert har med at besteforeldre ofte ikke er besteforeldre på ordentlig, slik som de ofte var før. De skal bare være tilstede de, når de trengs, og ikke på arbeid. I dag trengs de kanskje like så mye som tidligere, da den ene forelder var hjemme. Så priviligert er jeg at jeg kan det. Og barnebarna mine at de har en som fortsatt kan være besteforelder på ordentlig. Alltid tilstede. Det tror jeg de får med seg gjennom livet og med positiv virkning. I alle fall, jeg har stor glede av det.













Her er Tobias i en noe avslappet stilling mellom seende og sovende foran tven.

For meg er de som dere vet størsteparten av livet. Det er en skatt det å ha det! Har du tenkt på det?

Forresten, det å være "tilsted" er ikke noe bare barnebarna trenger. Det trenger noen og hver det. Skikkelig tilstede for en, tilsted for å bry seg om og lytte, ja noen som er glade i en. Det er det heller ikke alle som forstår har jeg erfart. Faktisk er det forskjell på å være glad i noen og si en er glad i noen. Er en på ordentlig glad i noen, trenger en ikke si det heller, da merkes det. Tror jeg!Marius under en av våre mange turer på Nardo i sommer. Her under en fotballkamp som begge hadde stor glede av.

Ha er fin dag alle sammen, det skal jeg ha i dag - sammen med de jeg er skikkelig glade i, barnebarna, barna og svigerbarn. Er jeg ikke heldig? Det er verdier å ta med seg det, for alle. Tenker jeg!

NOTABENE

Ikke glem å sjekke innleggene under også. Jeg er i gang i gjen og kanskje du ikke har fått med deg alle...

KJØRER MORFAREN DIN MOTORSYKKEL TOBIAS

KLÆR SKAPER NOK FOLK

Dette er ord som kan få enhver sekstiåring til å få kink både her og der. Som søt musikk for en som for lengst har trodd at en assosieres mer med gåstol enn motorsykkel.

Spørsmålet som ble rettet til et av mine barnebarn en dag jeg tok bena fatt med Caps og skinnjakke og passerte dem i aktiv lek utenfor huset fikk tankene om at strofen: "Klær skaper folk" ikke var så langt fra sannheten. Det var nok skinnet som bedro for å si det på en ærlig måte. Skinnjakka. Mer det enn at gåstolen ikke passet inn. Synd for meg kanskje, men også moro å få med seg i forbifarten. Kanskje jeg skal bli litt mer nøye med klesdrakten i den kommende tiden?

Blikket og uttrykket i ansiktet til Tobias i det jeg fortsatte burde ha vært foreviget. Der sto det tydelig å lese hans tanker om å se morfar på motorsykkel. Nei, jeg må nok finne meg i at jeg av den nærmeste familien må godta å være av de eldste i familien nå. Men, kanskje jeg kan lure en og annen ukjent om jeg spriter opp garderoben litt?

Ikke det at det er av så stor viktighet at andre synes du ser ut som du kjører motorsykkel, det er det jo flere og flere eldre som gjør, det er vel mer viktig hvordan du føler deg innvendig? Og der står jeg til både Caps og skinnjakke etter min egen mening også. Ja, jeg tror også etter selv barnebarnas mening.

Hvordan føler du deg i dag? Skinnjakke- eller gåstol klassen?

NÅR LYSET ER SELVE MOTIVET

November er vel antagelig ikke den måneden en hyppigst tar med seg kameraet ut. Motivene ligger kanskje ikke på rekke og rad og i store mengder for den normale mannen i gata? I alle fall ikke på dagens rute for meg, ei rute som nesten hver en stein er avbildet tidligere. I dag var det vel lyset som var hoveddelen av motivet for meg. Vi har hatt noen dager her i Trondheim nå hvor nettopp dette har vært tilfelle. Et fantastisk lys!Jeg skal ikke ødelegge innlegget med mye skrift, kun vise noen av bildene tatt på min tur i dag, fredag. Lyset fascinerer i alle fall meg.
Dette var et lite utvalg av de bildene jeg fikk med meg etter dagens tur som varte fire gode timer. En fin dag med mosjon for både sjel og legeme og en kaffekopp sammen med en trivelig mann fra Brønnøysund. En helt tilfeldig mann som var et hyggelig bekjentskap og som minner en om at verden egentlig er full av hyggelige mennesker, selv om en en og annen gang kan få inntrykk av noe annet.

DER FIKK JEG DEN!

I går da jeg satt å sjekket opp adressa.no, slo den mot meg. Verden raste sammen med ordene:
Så kom tanken, hva er et ekte mannfolk? Skal et smilefjes eller to i ny og ne avgjøre om jeg er et ekte mannfolk? Skal noen andre i det hele tatt få bestemme hvem og hvordan jeg er eller skal være? For den som ikke helt har fått det med seg, så skal teksten hittil være ment som litt spøkefull. Selv om det hele har en litt dypere mening.

Som jeg tidligere har vært inne på flere ganger her på bloggen min er at vårt syn på oss selv ikke trenger å være identisk med andres syn på oss. Det mener jeg fortsatt, men all verdens forskere, synsere og skikkelige mannfolk for den del, skal få lov å mene hva de vil. Jeg fortsetter å bruke smileys slik jeg har gjort over en lengre tid jeg. Både i smser og mmser og in natura. Jeg er ikke avhengig av å være så til de grader mannfolk at jeg trenger å høre på slik forskning jeg. Er ikke det flott? At en selv kan velge hvem han vil forsøke å være eller hvordan en vil bli oppfattet av andre. Jeg er mer opptatt av å være en person som andre kan stole på, regne med rett og slett.

Om jeg lykkes å fremstå for andre som den personen jeg ønsker å være, blir det andres oppgave å bedømme. Jeg må bare forsøke så godt jeg kan å nå opp til mine mål. Og så er det det da, skulle en ikke lykkes et hundrede prosent, er det bare å forsøke litt hardere tenker jeg. Og skulle du ha fått en karakteristikk av deg selv som du ikke synes passer inn, så er det slett ikke sikkert at det er den riktige karakteristikken som blir gitt fra den personen heller. Personlig har jeg vanskelig for å tro at følgende karakteristikk jeg fikk fra en dame (om en kan kalle slikt dame) for vel et år siden har spesielt mange tilhengere, den var nok i drøyeste laget. "Din helvetes hæstkuk av en motbydelig gammel kaill". Det skal også sies at det kun er en liten del av karakteristikken og at dette er et språkbruk som jeg helst ikke vil bruke. Hverken på bloggen eller i tale.

Det sier seg vel selv, tenker jeg. Friske mennesker kommer ikke med slikt, om en mener det eller ikke. De aller fleste er nok forsynt med nok folkeskikk og vett til enten å holde kjeft eller velge å bruke litt mer folkelig ordbruk. Ja, jeg velger å tro at slike uttalelser sier vesentlig mer om den som beskriver enn den som blir beskrevet. Om jeg skulle ha svart med et smilefjes den gangen, hvilket ville jeg brukt? Det vil jeg ha for meg selv...

Ha en fin dag alle sammen og ei fin helg